Det er det det er. Akkurat nå.
Kaos…

Telefoner og samtaler.
Minner som rippes opp i.
Fortid. Nåtid.
Konflikter. Uenigheter…

Hjerteskjærende og hjerterot-opprivende tanker. Hva er sannhet. Hva er løgn. Hva vet jeg… Og vet jeg at det jeg tror og mener faktisk er sant.. Sånn egentlig…?

Kast inn følelser i kaoset. Over sannheten. Et hjerte som er nær ved å briste. Som slår sprekker. Undres på hvor det skal, om det tåler mer. Som er plastret sammen etter alle kunstens regler, men som stadig får nye skudd for baugen. Kniver som stikkes inn. Vries rundt.. Og rundt… Og rundt..

Verden er kaos. Og jeg er midt i den.
Og jeg undres..

Når skal denne karusellen egentlig ta slutt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.youtube.com/watch?v=cFtSfQCpZec&feature=youtube_gdata_player

I saw you
That was all I had to see…

Jeg ser deg.
Tenker på deg.
Savner..
De gamle murene bak oss omkranser oss.
Beskytter oss.
Det er ingen andre..

All I know,
Is it Feels like forever..

Jeg tar hånden din.
Vi ligger i gresset. Ser opp.
Du tar min tilbake.
Vi ser på vannet.
Jeg holder rundt deg.
Og jeg tenker at…
Dette bare føles riktig.
Så altfor riktig..

All I see
Is how good we are together…

Og jeg tenker at…
Livet gir oss ikke mange slike sjanser.
At man bør gripe dem når de kommer.
Og leve livet.
Sammen..

Time will tell us
If what we’ve got was worth the wait

Så.. Her er vi.
Og jeg tenker på livsfilosofien til en kjent og kjær..:
Nyt nåtiden.
Utfordre fremtiden.
Forgyll fortiden…

All I see
Is how good we are together…

So… Here goes…!
<3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Noen ting forandrer seg, Grunde…
Hun sa det. Åpent. Rett frem. Og så meg i øynene.

Jeg visste hva hun mente. Samtidig som jeg leste hva som lå bak.
For så enkelt er det ikke. Dessverre.
Eller heldigvis.

Because some things change…
And some things never do…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skulle gitt mye.
For den armkroken. Omtrent nå.
Den som skulle gitt meg ro. 
Varme.
Trygghet…

Den er ikke her. Og alt som skjer vare føles… Veldig feil.
På så mange måter.

Akkurat nå er jeg bare Grunde..
Og det føles bare så veldig ikke nok ut…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

• Drømmedama…
• - kanskje du finner drømmedam på flyet??!
• Hun smilte mens hun sa det. Litt lekende. Ertent.
• Jeg smilte tilbake.  Jeg kunne jo ikke ikke gjøre det.
• Selv om hun ikke ante hvor jeg var. Er.
• - ja, det kan jo skje, svarte jeg lavmælt.
• Akkurat så lavt at det ikke ble en klemt stemning, men samtidig nok til at hun skjønte det lå  noe bak.
• Hun spurte ikke. Hun er flink sånn..
• Og jeg tenkte. Videre. At.. En gang fant jeg drømmedama. Virkelig. Forelsket meg.
• Fortalte at jeg elsket henne..
• Og mistet henne.
• Why did I ever fall in love with you,
• You’re all of my dreams and nightmares come through…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Finn armene som vil holde deg når du er som svakest.
Som tåler deg. Holder deg. Og som aldri går fra deg.

Finn øynene som vil se deg når du er på ditt styggeste.
Som ser Deg. Det bak. Den du er. Også de mørke sidene..
Og som godtar.

Finn hjertet som elsker deg også når du er på ditt værste. 
Fordi hjertet er uendelig mye mere viktig enn alt det andre.
Fordi dere er to.. og det er nok.

Og vit at da…da har du funnet ekte kjærlighet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hey wife, hey wife, hey wife, hey wife
Im begging of you; dont wear out my name
Hey wife, hey wife, hey wife, hey wife.
Yours or hers, they`re really all the same

You always nag about my looks
but I`ve read many science books
I`m starting to feel that you`re pretty lame

My ivory skin is from Maybelline
and my smile is not a Colgatewin
And I`m getting tired of this stupid game

He always falls  asleep on me
so he never really did do me
But thank you for the song that gave me fame

I cant see what you see in him
He`s just like any other Tim
So I am really not the one to blame

Hey wife, hey wife, hey wife, hey wife
Im begging of you: dont wear out my name
Hey wife, hey wife, hey wife, hey wife.
Yours or hers, they`re really all the same

Dolly Parton made a Nashville-hit
but i prefer to draw and knit
I`m really just a boring little dame

I`m glad we had this talk of life
you stupid jealous bitchy wife
and now I hope your face is full of shame

Hey wife, hey wife, hey wife, hey wife
Im begging of you please dont wear out my name
Hey wife, hey wife, hey wife, hey wife.
Yours or hers, they`re really all the same…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Inspirert av en kommentar på en helt annen blogg jeg har her inne.. så bare ramlet det inn noen tanker.
Og det er lenge siden jeg har tenkt eller følt sller skrevet noe her inne så.. here goes..

“Det er ikke så farlig med puppene.. Så lenge man får hjertet!”
Kommentaren var min egen. Egentlig.
Og mest sagt på fjas.
Men selvfølgelig var det riktig…

Og igjen ble jeg sittende i ettertanke.
På ting som har vært. Ting som er.
Ting som..kunne..ha vært.

Og jeg tenker at..når det sentimentale draget kommer over meg, så..
kommer alltid tankene til å pense inn på dette ene ordet..

“Kunne…”

Men jeg er her. Nå.
Og livet leves fremover.
Og akkurat nå har jeg det egentlig slik jeg skal ha det.
Akkurat slik. Bare ikke slik jeg en gang tenkte det.
Men det blir som John Winston en gang sa:
“Life is what happens to you while you’re busy making other plans..”

Så.. Here goes…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter der..
Har trekt oss ut fra festmiddagen, bråket, samtalene, glassene…
Ut i natten. En passe stor gjeng. De vi kjenner litt bedre.
Vi som har vært ute en vinternatt før..

Vi finner et koselig sted. Der lysene er dempet, og hvor roen er nesten tyngende.
Vi prater. lavmælte stemmer. Alvor.
Her og nå. Der og da.
om “en gang”…

Og det er da hun kommer..
rusler litt forsiktig inn på noe som kunne vært en scene.
Og som blir det, i det det spede lille jenta setter seg på en stol og tar opp gitaren.
hun begynner å synge. Først litt skjelvende, men likevel med en indre kraft.
En ro.  Med følelse.. massevis av følelser..

Det går et kaldt gufs oppetter ryggen, og hårene reiser seg på armene…
Jeg får gåsehud..
Og tankene glir inn i tanker om hva som kunne eller ikke kunne vært.
Om folk som er her, og om de som er borte.
De jeg savner, og som aldri kommer tilbake..

Selv om jeg spør. Og ber..
Hver eneste dag..

Det bare er ikke slik.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende